acceptedPage 1Page 1clockclosePage 1facebookPage 1Page 1linkedinPage 1Page 1searchsearchtwitterPage 1must-bg

Hva skjuler seg i Åmøyfjorden?

En digital reise under vann

Kommer en sjøveien til Stavanger, er sjansen stor for at en seiler inn Åmøyfjorden. Denne sjøveien til Norges oljehovedstad er kanskje en av landets mest trafikkerte fjorder. Ferjer og hurtigbåter sørger for kontakt med Ryfylkes mange bebodde øyer og transporterer personer og biler nordover mot Bergen. Ferjene går også til England og Danmark, men det er offshorenæringen som står for mesteparten av den tyngre trafikken på Åmøyfjorden. Foruten å være oppankringsplass for oljetankere, kranskip og borerigger, er supplybåter og lektere med stål og verktøy "te oljå" stadig å se. Nede i fjorden lever imidlertid et samfunn som ikke lar seg påvirke i særlig stor grad av alt styret på overflaten.

Klokken er 20.00 og det har allerede vært mørkt ute i en snau time. Leif Bruntveit og jeg vralter nedover mot Breivika. Med 40 kilo dykkerutstyr festet til kroppen, er det å bevege seg på land ikke akkurat en fornøyelse. Nede på stranden tar vi på oss maskene og svømmeføttene og vasser baklengs utover. Leif og jeg har dykket sammen nesten hver uke de siste 20 årene. Begge fotograferer under vann, og vi trenger ikke lenger snakke så mye sammen før et dykk. Vi holder sammen under dykket i tilfelle en av oss trenger hjelp, men ellers blir dykket noe vi gjør hver for oss sammen med kameraene våre. Et par turgåere som er ute og lufter hunden stopper opp, peker på oss og rister forundret på hodet før de forsvinner i mørket.

Ute på 1 meters dyp legger vi oss på magen og lar meg gli nedover langs sandbunnen. Det stummende mørket blir brutt i det vi tenner lyktene våre. Blitzen på undervannskameraene blir slått på og vi er klar for en ny oppdagelsesferd i fiskenes rike.

Det første lyskjeglen treffer er en stankelbeinskrabbe som spankulerer bortover bunnen. Om dagen sitter disse små krabbene skjult blant tare og tang, men når mørket senker seg kommer de fram for å lete etter mat og nye skjulesteder. Den har mange fiender og er tydeligvis lite begeistret for å bli oppdaget. Merkbart stresset setter den opp farten, og med en liten kursendring er den snart forsvunnet inn i nærmeste tareklase.

113.jpg#asset:11586

Stankelbeinskrabbe (Macropodia rostrata).

Det er en herlig følelse å sveve av gårde i vektløs tilstand. Rundt meg er alt stummende mørkt bortsett fra lyset fra Leifs lykt. Den eneste lyden en hører er surklingen fra pusteventilen og av og til en fjern dur fra skip lengre ute i fjorden.

Nede på 7 meters dyp ligger et gammelt betongrør begrodd med bløtkoraller og sjøpunger. De siste ukene har en gråsteinbit hatt tilholdsstedet sitt her. Den står i åpningen og følger meg med øynene. Vi har hilst på hverandre før, men den er ennå skeptisk til denne merkelige skapningen jeg representerer. Jeg gjør kameraet klart og siger innpå den. På ca. 1/2 meters hold stopper jeg opp og tar et bilde. Den åpner gapet og freser mot meg mens den trekker seg baklengs inn i røret. Blitzlys er ikke noe for denne karen.

114.jpg#asset:11587

Gråsteinbit (Anarhichas lupus)

Det er utrolig hvor mye skrot som er blitt dumpet i havet i årenes løp. Og det er enda mer utrolig å se hvor fort havets innbyggere koloniserer skrotet og gjør det til en del av sitt miljø. Under et utslitt bildekk titter to taskekrabber frem og oppi dekket lyser det i øynene på en liten koloni reker.

115.jpg#asset:11588

Taskekrabbe (Cancer pagurus).

116.jpg#asset:11589

Bomsterreke (Pandalus montagui)

Bunnen flater ut på 10 meters dyp hvor sanden har gått over til mudder. Jeg sveiper med lyset utover sletta og får øye på 4 rødspetter som ligger halvt nedgravd i sanden. Idet lysstrålen treffer dem, vifter de opp litt mudder med sidefinnene, men blir liggende.

117.jpg#asset:11590

Rødspette (Pleuronectes platessa)

Jeg svømmer bort til den ene, en stor hunn, og stryker den over ryggen. På denne årstiden er nesten alle rødspettene jeg treffer hunner med rogn. På den store kulen på høyre siden av flyndren kan jeg se at den er klar for å bringe arten videre.

Flyndrer har alltid fasinert meg. Som larver ser de ut som vanlige fisk og svømmer fritt i sjøen. Men, etter hvert som de vokser, begynner det ene øyet å vandre og flyndren blir enten venstre eller høyrevridd. De fleste vris mot høyre, men alle typer varer blir venstrevridde og er dermed et unntak som bekrefter regelen.

118.jpg#asset:11591

Pelagisk flyndrelarve av arten tungevar (Arnoglossus laterna)

Tiden går fort på slike dykk, en fløyfiskhann ligger på bunnen i all sin fargeprakt og øynene glitrer mot meg som edelstener. Jeg treffer disse fiskene på hvert dykk, og har mange bilder av dem fra før. Likevel klarer jeg ikke å dy meg og tar to bilder av det blå og oransje hodet før jeg svømmer videre.

119.jpg#asset:11592

Hann av vanlig fløyfisk (Callionymus lyra)

120.jpg#asset:11593


Havet har mange beboere og selv med drøye 700 dykk i Breivika er det alltid noe nytt å se. Kanskje er det en type reke eller bløtsnegle jeg aldri har sett før, eller så tar en av fiskene på dypere vann seg en tur opp om natta for å jakte småfisk på grunna. Kveite, lysing og stor lyr er fisk jeg jevnlig treffer på mine kveldsdykk.

121.jpg#asset:11600

Anemoneeremittkreps (Pagurus prideaux)

Det ser ut til at havet har et nærmest utømmelig lager av arter og varianter av disse. Det kanskje mest pussige er alle formene for "samboerskap" som finnes i havet. To helt forskjellige skapninger bor sammen hele livet og har innbyrdes nytte av hverandre. En type eremittkreps bruker sjøanemoner som ryggskjold mens anemonen får mat av eremittkrepsen. I endetarmen på enkelte sjøpølser bor en liten fisk som spiser endetarmen i samme fart som sjøpølsen produserer ny tarm og små krepsdyr haiker rundt i Nordsjøen på ryggen av maneter.

122.jpg#asset:11594

Manetloppe (Hyperia galba) på en liten manet (Tiaropsis multicirrata)

En liten breiflabb som ligger halvt nedgravd i sanden utgjør et fint fotomotiv. Små breiflabber er blant dykkere kjent for å være svært hissige, og denne lille krabaten er ikke noen avviker. Den glefser etter hånden min og svelger vann for å blåse seg opp slik at den virker større. Etter et par angrep på kameraet mitt er den fornøyd og forsvinner mot dypere vann.

124.jpg#asset:11596

Breiflabb (Lophius piscatorius)

Dykket går mot slutten og jeg lar lyset fra lykta sveipe fra side til side idet jeg stiger oppover sandskråningen. Ytterst i synsfeltet får jeg øye på en merkelig fisk som står oppreist i vannet. "Fisken" viser seg å være en liten tiarmet blekksprut som er alt annet en glad for å bli avslørt på en av sine nattlige jaktturer. Den setter seg ned på bunnen, ruller armene inn under seg og håper at jeg skal overse den. Jeg legger meg på magen og åler meg innpå den mens jeg tar noen bilder. Dette faller tydeligvis ikke i smak hos blekkspruten. Den skifter farge fra rød til mørk lilla og gjør et utfall mot meg med armene sprikende i alle retninger. Det siste bilde blir tatt og jeg forlater blekkspruten og setter kursen innover mot grunnere vann sammen med Leif.

126.jpg#asset:11598

Tiarmet blekksprut (Sepietta oweniana)

127.jpg#asset:11599

Dykket har vart i nesten 70 minutter, og på tross av tørrdrakten og hanskene begynner jeg å kjenne virkningen av det kalde vannet. Idet jeg bryter overflaten og ser lyset fra stuevinduet mitt tenker jeg at det skal bli godt å sige ned i sofaen med en kopp varm kaffe sammen med Leif og høre hva han har sett og fotografert under dykket. Batteriet mitt har vært på ladning og jeg er klar for en ny arbeidsdag.